Selv om noen blomster har gitt seg for i år er det mange andre som gjerne vil vise seg frem nå i august. Variasjon i farger og blomstringstid gir en spennende hage som varer hele sommeren, og så langt er vi kjempefornøyd med det vi har laget.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Det er visst ganske trendy å dekorere med gammelt jern i hagen, helst da med rust. Her på skogen er vi langt fremme i motebildet denne gang etter at vi blant annet banket denne fine kjerreakslingen ned i blomsterbedet med slegga. i tillegg fikk den et gammelt beslag festet til toppen. Nå tjener den som støtte for en av klatrerosene våre. Ble ganske fint og artig innslag.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Denne flotte skapningen er en bringebærspinner (Macrothylacia rubi), en sommerfugl i familien ekte spinnere (Lasiocampidae). Larven overvintrer og forpupper seg neste vår. Etter klekkingen i midten av mai flyr den frem til begynnelsen av juli. Hårene på larven sitter ganske løst og kan forårsake kløe og irritasjon om man absolutt vil holde den i hånden. Fargen kan variere mellom svart og svartbrun på hårene, og gul og oransje på stripene mellom leddene. Larven har flere vertsplanter, men trives kanskje ekstra godt i terreng med lyng som på bildet.
Foto: Finsrud 2010
Turkoppen er med som vanlig, og denne gangen fylles den med herlige villbringebær. Ikke bare ser de flotte ut, men smaker også helt fortreffelig om man kommer over de rette buskene. Og denne sensommerdagen fant jeg mange av dem. Nyrørt, frisk villbringebær til vaflene kan herved anbefales.
Foto: Finsrud 2010
Stor snabelsvermer
Lat: Deilephila elpenor
Familie: Tussmørkesvermere - Sphingidae
Larven av stor snabelsvermer er en iøyenfallende skapning som mange lurer på hva er for et dyr. Størrelsen, piggen på bakkroppen og de karakteristiske øyenflekkene gjør at den ligner på en orm. De to første kroppsleddene trekkes inn i det tredje og fjerde når den føler seg truet. På denne måten får den et tydelig "hode", og når den i tillegg kaster dette lynraskt til siden som om den hugger til, så kan den skremme mer enn bare fugler og dyr som vil spise den.
Også i år fikk traneparet her hjemme frem en unge. Bare én gang på de siste seks årene har det vært mislykket hekking. Jeg var ekstra spent i år siden de måtte finne seg ny hekkeplass. Den forrige ble liggende alt for åpent etter hogsten nord for Nottjennet. Tranene forstyrres lett i hekketiden, og trives derfor best med godt skjul. Den nye hekkeplassen ligger fint til i nærheten, med både våtmark, skog og jorder. Bildet er tatt i grålysningen og viser den "lille" familien med traneungen i midten.
Foto, Finsrud 2010
Sumpgresshoppe
Lat. Mecostethus grossus
I går fant jeg en plass med ganske mange sumpgresshopper. Dette er en forholdsvis stor gresshoppeart, ofte med vakre farger. Fargen er overveiende olivengrønn, eller gulgrønn, men noen ganger opptrer også mer rødlige individer. Bakleggen er oftest gul med røde torner. Fargetegningene, sammen med størrelsen, gjør at sumpgresshoppa neppe kan forveksles med andre arter.
Sumpgresshoppa er en hardfør art og har en forholdsvis stor utbredelse i Norge. Arten finnes i nærheten av våtmark, hvor den helst opptrer i fuktige kantsoner. Den kan derfor påtreffes langs bekker, tjern, vann, elver, myrer, sumper og fjorder, ja nærmest enhver type våtmark. Den finnes også på havstrand.
Blåknapp
Lat. Succisa pratensis
Familie: Kardeborrefamilien
Det vokser ganske mye blåknapp på enga nedenfor huset, og nå i august - september begynner blomstringen. Litt avhengig av hvor den vokser blir blåknapp ca. 40 - 60 centimeter høy, noen ganger enda høyere. De lange stenglene har få eller ingen grener, og bladene er typisk grunnstilte og motsatte. I Norge vokser blåknapp nord til Lofoten. Den foretrekker litt fuktige steder med kalkrik jord, f.eks. fuktige enger eller åpne skogsområder. Planten er flerårig, og den pynter fint opp på enga etter at mange andre blomster forsvinner på sensommeren.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
I dag seilte to musvåk over gårdsplassen, og på dette bildet ser det nesten ut som de flyr "hånd i hånd". Kanskje er det flyvetrening som praktiseres siden dette er en voksen (øverst) og en ung musvåk født i år (nederst) som er på vingene i finværet? Det er uansett en god følelse å se bevis på enda en vellykket hekking av musvåk i nærmiljøet. Jeg var ganske bekymret siden skogsmaskinene tok grovt for seg av fjorårets hekkeområde, men heldigvis ser det ut til at de klarte å finne en ny plass. Bildet egner seg i hvertfall godt til å se detaljer som skiller ungfugl fra voksen. Blant annet mangler ungfuglen bredt, svart endebånd ytterst på stjerten.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Fuglebadet jeg laget tidligere i sommer har nå blitt dekorert ytterligere av blomstene som ble plantet rundt. Flere vanlige småfugler som rødstrupe, linerle, bokfink, pilfink osv. har tatt turen innom. Det finnes godt med vannkilder andre steder rundt hagen, så jeg forventet ikke veldig mye fuglebesøk, men et fint innslag i hagen ble det, og nå også mer fargerikt.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Oransjegullvinge
Lat. Lycaena virgaureae
Familie: Glansvinger - Lycaenidae
Utover i juli dukker de første oransjegullvingene opp. Hannene først, så hunnene ca. en ukes tid senere. Arten trives i blomsterrike miljøer, som enger og frodige veikanter, men de vil også gjerne ha litt skog i nærheten som tar av for vær og vind. I Norge er den ganske vanlig fra Nord-Trøndelag og sørover, bortsett fra de mest åpne stedene på Vestlandet. Oransjegullvingene overvintrer i eggstadiet. Larvene klekkes på våren, og vertsplanten er vanligvis engsyre. Bildet viser en av de første hannene som dukket opp i Snipen i år.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Det ser ganske bra ut for en høvelig multesesong denne sommeren, og med passelig varme og nedbør har bæra begynt å modnes flere steder. Denne helgen var pappa på besøk, og med hans solide erfaring innen multeplukking var det duket for en tur ut i de mer fuktigere omgivelser hvor de gule godsakene kan finnes. Så med spann og fuglehund, i tillegg til fast turutstyr som kamera og kikkert, dro vi på oss langstøvler og trasket i vei. Det var mest kart å se enda, men innimellom var det faktisk en del modne bær. Disse ble nøysomt plukket inn, med unntak av de som gikk med i den obligatoriske prøvesmakingen.
Siden vi begge er over middels naturinteressert ble det også tid til andre naturopplevelser når vi først var ute. Vi fikk blant annet med oss større sverminger av blåvingevannymfer og myrblåvinger. 
Orrhøne med kyllinger så vi også, og dette var nok bikkjas desiderte høydepunkt. Selv om hun måtte gå i bånd hele turen fikk hun i hvertfall sniffet litt fugl om ikke annet. Elvemuslingbestanden ble inspisert, og den lave vannstanden gjorde at vi så veldig mange av dem. Solblom ble det også tid til å kikke på. Disse har nå fått mange knupper, og det er ikke lenge før blomstringa begynner.
Vel hjemme viste pappa hvordan nyplukkede multer best skal nytes. Med kald helmek tilført en klunk kremfløte og til slutt et passelig dryss sukker over alt sammen. Dette ble prikken over i'en etter en fin tur i Eidskognaturen.
Foto: Finsrud 2010. Nederste foto viser myrblåvinge og oransjegullvinge, to av artene vi så på turen.
Etter et kraftig regnskyll startet gransangeren å synge fra trærne langs bekken. Gjerdesmetten ville ikke være dårligere og slang seg likegodt med i sangen. Da sola også tittet frem igjen ble det reine vårstemningen midt i juli. Lydopptaket bærer litt preg av støy fra bekken, men jeg legger det ut likevel. Først en strofe fra gransangeren, så en strofe fra gjerdesmetten.
Gransanger og gjerdesmett, varighet ca. 23 sek., størrelse ca. 580 kB.
Foto og lyd, Snipen, Finsrud 2010 (fotografiene er fra tidligere i år)
Fjortenprikket marihøne
Lat: Calvia quatuordecimguttata
Fjortenprikket marihøne trives best i tilknytning til løvfellende trær. Den er 4,5 - 6 millimeter lang, og har 7 tydelige prikker på hver halvdel (dekkvinge)
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Dobbeltpunktfly
Lat: Axylia putris
Familie: Nattfly - Noctuidae
Jeg har fanget flere dobbeltpunktfly i lysfella nå i juli. Mine funn ligger utenfor utbredelseskartet i "Norges Sommerfugler" 2009, men det står likevel beskrevet at den kan finnes på Østlandet nord til Mjøstraktene. Dobbeltpunktfly trives i litt åpent landskap, og vertsplantene er diverse urter. Flygetiden er i juni og juli, noen ganger ut i august.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Meldefly
Lat: Trachea atriplicis
Familie: Nattfly - Noctuidae
Meldefly flyr fra midten av juni til midten av august, og vertsplantene er melde og syre. Dette eksemplaret er fanget i lysfelle hjemme i hagen. Meldefly er vanligvis ganske sjelden i Norge, og i tillegg ligger mine funn av denne sommerfuglen utenfor utbredelseskartet i "Norges Sommerfugler" 2009.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Det er visst full fart med unger hos mange av fugleartene nå, og mange kommer gjerne en tur innom hagen. Her er en av buskskvettungene som har kommet seg ut av redet i nærheten. Den satt utolmodig og ventet på maten, og hver gang en av foreldrene stupte ut på enga etter mat satte ungene i gang med tiggeskvatring.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Etter den kaldeste vinteren på mange år var det ikke mange stjertmeis å se rundt i trærne her. Flokken fra i fjor høst ble så uttynnet at jeg ble reint bekymra. Kun to stjertmeis var alt jeg så tidlig i vår, mot 8-10 stk. vanligvis. Derfor var det ekstra morsomt da hagen plutselig ble full av stjertmeislyder i dag. Blant disse var det minst 7 unger, og de fløy fra tre til tre i skogkanten. Ungen på bildet satt igjen lenge nok i ospa utenfor verandaen til at jeg rakk å hente kameraet.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Det meste står i full blomst i hagen for tiden, og vi begynner virkelig å se resultater av alt arbeidet som ble lagt ned tidligere i år. Nå er det bare å nyte alle farger og blomsterduft, sommeren varer dessverre ikke evig. Vi er spesielt fornøyd med at så og si alle rosene klarte den harde og lange vinteren. Nå står de der i all sin prakt, og noen nye har kommet til på startegiske plasser. Den store klokkestauden ble et fint innslag i det nye blomsterbedet. Nå har den blitt godt over meteren høy med bå og hvite kjempeklokker.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Furusvermer
Lat: Sphinx pinastri
Familie: Tussmørkesvermere - Sphingidae
Litt før midnatt forrige kvelden var jeg ute for å høre etter hornuglene som holder til i Snipen. Det var nesten skyfritt, en sommernatt av det gode varme slaget. Nattsommerfuglene hadde begynt sitt hektiske virke, og på en del av enga så jeg plutselig flere store furusvermere som fløy fra blomst til blomst. Disse store og raske flygerne er aktive blomstersøkere fra skumringstid til litt over midnatt, og de oppsøker gjerne hagen din mens du sover.
Selv om det var begynt å bli mørkt hentet jeg kameraet og tok noen bilder med blits. På bildet er furusvermeren i gang med matsøk på en tistel, og den lange sugesnabelen er et nyttig verktøy. Omtrent som en kolibri står den stille i luften med raske vingeslag. Foruten tistler var furusvermerne innom mange andre blomsterarter som blomstret på enga. Furusvermer finnes i nærheten av furuskog, og den er ganske vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Hordaland og det nordlige Hedmark.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Hornugleungene i Snipen vokser for hver dag, og jeg har nå funnet ut at det må være tre av dem. I takt med størrelsen vokser også lyden på ungene. De høres helt inn i huset selv med vinduene lukket.
Jeg forsøkte å ta bilder av dem i nattemørket, men det var ikke lett. Jeg så kun noen bevegelser i buskene en gang i blant, og så var det å prøve å fokusere og bare trekke av. Selv om ikke bildet ble særlig bra kan vi tydelig se den grå fjærdrakten som de fortsatt bærer. Sikkert hekkefunn av hornugle er LRSK-observasjon som rapporteres via Artsobservasjoner.no. Lydopptak er god bekreftelse for slike observasjoner.
Foto og lyd: Snipen, Finsrud 2010
Jeg fant en gammel grind innerst på loftet i et av uthusene. Den lå under tykke lag med støv, gamle vepsebol og annet som har lett for å samle seg på slike loft. Den var tydelig av den hjemmelagde sorten. Enkel, men sikkert funksjonell den gangen den var i bruk. Men på ett eller annet tidspunkt hadde den altså havnet innerst på loftet helt til den dagen jeg krabbet inn. Jeg husker ikke helt hva jeg skulle der, sikkert bare av ren nysgjerrighet. Grinda kom seg i hvertfall etter hvert ut i dagslyset.
Det finnes mye rart liggende på gamle gårder. Ting som har vært stuet vekk, men som likevel er en del av historien på stedet. Bruksgjenstander som ofte er håndlaget i ei gammel smie eller andre steder hvor slikt ble gjort. Jeg har samlet en del slike ting jeg har funnet, noe til pynt og noe som kanskje en gang skal restaureres. Jeg fikk lyst til å lage noe ut av den gamle grinda, og bestemte meg for å kopiere den i flere seksjoner. Disse skulle settes ut etter hverandre i hagen så rosene fikk noe ekstra å klatre i og samtidig sette en stopper for hundene som ofte tok snarveier gjennom bedene.
Det øverste bildet viser første umalte kopi, og nederst kan du se ferdige seksjoner etter et hvitt malingsstrøk. Siden bildene ble tatt har rosene vokst seg større og begynt å blomstre mot de hvite "grindene".
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Tiriltungeblåvinge variasjon icarina
Lat. Polyommatus icarus f. icarina
Familie: Glansvinger - Lycaenidae
Det var en fin tur ute på enga i går, endelig litt mindre vind for både sommerfuglene og meg. Det er ikke det at det har blåst så enormt mye, men for den som liker å studere insektlivet på enga kan en flau bris være irriterende nok. Macrofotografering foregår gjerne blant blomster og høye strå, og da skal det ikke mye vind til før noe kommer i veien.
På en tistelknopp satt en tiriltungeblåvinge, som er en vanlig blåvingetype over det meste av landet. Men denne var ikke helt som de jeg har sett tidligere. Vingenes underside røper hvilken art det dreier seg om når man studerer blant annet blåvinger. Det blir som å studere fingeravtrykk, hver art har sitt eget mønster. Det skjer imidlertid en gang i blant at ikke alt stemmer etter boka. Den litt buede flekken innerst på framvingen (svart kjerne med hvit ring) kalles diskflekk. Innenfor denne har tiriltungeblåvingen flere små flekker (runde med svart kjerne og hvit ring), men det har ikke denne. En slik variant kalles icarina, og det er første gang jeg har sett den.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Jeg gikk meg en ettermiddagstur i går, for det meste i traktene rundt Snipen. Turen varte vel et par timer, kanskje ikke så innbringende på fotofronten, men det er ikke alltid like viktig. Nå nærmer det seg høysommer, den tida på sommeren hvor alt som har vokst i rasende fart begynner å stagnere. Det dufter fra skog og eng, og mange blomsterarter viser seg i farger og kraft. Et yrende insektliv har fått enda flere deltakere. Utover i juli begynner nemlig gresshoppene å spille for fullt.
Utpå kvelden gikk jeg hjemover i følge med solnedgangen, her var det visst bare å følge sin egen skygge.
Foto: Nottjernet, Eidskog 2010
Firfisle (Nordfirfisle)
Lat. Zootoca vivipara
Firfisle er sammen med stålorm de to eneste øgleartene som finnes i Norge. Den trives i forskjellige miljøer hvor den kan jakte på insekter og edderkopper. Ofte ser man dem lettest i solskinn, gjerne i forbindelse med kvisthauger eller annet virke på bakken. Her kan den lett stikke seg unna om det trengs. Ellers er utbredelsesdetaljene om firfisla i Norge dårlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, men mangler muligens på deler av Vestlandet, og i deler av Nordland og Troms. I Finnmark ser den ut til å være vanligere igjen, og firfislene her er verdens nordligste krypdyr.
Som de fleste kjenner til kan firfisla "slippe" halen om den blir angrepet. Halen blir da liggende igjen å sprelle, mens firfisla selv kan klare å unnslippe. Etter en stund vokser halen ut igjen. Firfislas unger blir klekket ut i det hunnen legger eggene, altså en mellomting mellom å føde levende unger og å legge egg. Dette er en egenskap som er vanlig blant krypdyr som lever i kaldt klima. På denne måten får ungene et lite forsprang fordi de utvikles så lenge som mulig i hunnens kropp før de klekkes. Ungene er ensfarget mørke det første året, mens de fra ettårsalderen får en mer brunlig farge med tegninger. Om vinteren går firfisla i dvale.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Åkerriksa var tidligere en vanlig art i jordbrukslandskapet, og hannenes spesielle "kreks-kreks"-sang hørtes ofte fra åker og eng hvor vegetasjonen ga dem skjul og trygghet. Men mekanisering og effektivisering av landbruket har gitt arten særdeles vanskelige levevilkår, og fra begynnelsen av 1900-tallet har antallet åkerrikser gått dramatisk tilbake både i Norge og andre land, spesielt de vestlige. På 1990-tallet var det på det minste kun 20-40 par igjen i hele Norge. En liten oppgang i bestanden på 2000-tallet har dessverre vist seg å være kortvarig, og i 2005 var tallet igjen nede i bare 83 registrerte syngende hanner. Dette tilsier at åkerriksebestanden med rette kan kalles kritisk truet.
Egg/reir, og ungfugler får ofte hard medfart under slått og tresking. Med dagens intensive jordbruk har jordene blitt større og kantsonene mye mindre slik at mulighetene for å slippe unna og holde seg i skjul er liten. Særlig har teknikken med å slå fra ytterkantene og innover mot midten negativ innvirkning siden fugleungene vil forsøke å gjemme seg i åkeren. Til slutt er det ikke mer å gjemme seg i, og dødeligheten er stor når maskinene drar over den siste stripa. For et par uker siden hørte jeg åkerriksa sang i en åker på Tobøl. Hvordan det har gått med den og eventuell hekking vet jeg ikke, men her er et lydopptak fra nattsangerturen:
Åkerrikse, Tobøl i Eidskog, 2010. Varighet: 28 sek. Filstørrelse: 654kB
Åkerrikse er oppført i Norsk Rødliste over arter som står i fare for å dø ut i Norge. Den er i kategorien CR (kritisk truet).
Ved Åsmoen mellom Ilag og Skotterud går et lite bekkedrag under hovedvegen. Sammen med vegetasjonen som følger bekken skaper dette et fint miljø for myrsangeren. Den sitter gjerne litt lavt i kjerr og busker i fuktige omgivelser. Om dagen er den relativt anonym, men når klokka går mot midnatt i korte sommernetter starter den å synge sine klare strofer. Det var dette jeg hørte da jeg stoppet langs vegen for å lytte. Klokka var kvart over 12 på natta, og det var ganske kjølig til å være rett oppunder sankthans. Kun 3 varmegrader. Likevel sang myrsangeren, og jeg tok likså godt et opptak av lyden:
Myrsanger v/Åsmoen, Eidskog juni 2010. Varighet: 3:51, størrelse: 5,03 MB
Det har gått en stund siden jeg har gjort sikre observasjoner av hønsehauk, en art jeg virkelig ønsker tilbake i skogene her. Men i dag tidlig, på en av mine skogsturer, fant jeg en fersk ribbeplass full av ringduefjær. Kanskje har jeg fått ønsket mitt oppfyllt, for hvem andre enn hønsehauken kan ha satt seg på den mosegrodde steinen for å nyte ett smakfullt duemåltid? Jeg ble i hvertfall mye mer optimistisk etter dette funnet...
Foto: skjult lokalitet, Eidskog, 2010
Hønsehauk er oppført i Norsk Rødliste over arter som står i fare for å dø ut i Norge. Den er i kategorien VU (sårbar). Faktorer som virker negativ på bestanden er f.eks. flatehogst/arealreduskjon av leveområder, inkludert fragmentering (oppstykking).
Heroringvinge
Lat. Coenonympha hero
Fam. Nymfevinger - Nymphalidae
Etter den tøffe vinteren var jeg litt spent på hvordan det sto til med bestanden av heroringvinge her hjemme på Snipen. En nærmere undersøkelse på enga og i utkanten av hagen ga gode resultater i dag med minst 4 fine eksemplarer. Denne sjeldne sommerfuglen er så klart en av mine favoritter, og ikke mange kan skilte med å ha den i hagen...
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Noen av fuglene våre foretrekker å synge på natten, såkalte nattsangere. Her har jeg lagt ut 4 av de artene jeg hørte nattersid i fjor. Opptakene er gjort med vanlig digitalt videokamera uten spesielle effekter eller ekstrautstyr, og derfor er de ikke helt støyfrie. Kameraet i seg selv lager det meste av støyen, så dette var ikke til å unngå. Men med litt velvilje fra lytteren gir opptakene likevel et godt innblikk i de forskjellige artenes sang.
Myrsanger: 8min. og 5sek. Hermer både eksotiske arter fra hjemlandet og norske, mer kjente arter. Langt, men interessant opptak.
Rørsanger: 1min. og 40sek. Ganske spesiell sang. Kanskje ikke akkurat vakker, men dog.
Perleugle: 1min. og 0sek. Kjent ugleart i traktene her.
Hornugle: 1min og 30sek. Litt annerledes enn de mest kjente hornuglelydene.
Humleblomsterflue
Lat. Volucella bombylans (female)
Fam. blomsterfluer - Syrphidae
En type humle så klart? Best å holde seg unna siden den ser litt skummel ut, og det er akkurat det dette insektet ønsker med sin "forkledning". For dette er hverken humle, bie, eller veps, og den kan ikke stikke eller brenne. Dette er ei blomsterflue som virkelig vet hvordan man skal kle seg på tur. Det er ikke bare at humleblomsterflua ligner en humle, den vokser også opp i humlebol under larvestadiet. Enkelte ganger kan den også utvikle seg i bol hos stikkveps. Humleblomsterflua finnes i forskjellige fargevarianter, noe som har ført til at den tidligere har gått under flere forskjellige navn. Hannens fasettøyne møtes i pannen, mens hunnens (bilde) er tydelig adskilte. Arten er ganske vanlig, bortsett fra i snaufjellet og lengst nord i landet.
Humleblomsterfluas utseende er et typisk eksempel på mimikry, eller vernelikhet, som mange blomsterfluer benytter seg av. De har ofte tegninger og utseende som ligner stikkende insekter, og på den måten slipper de oftere unna f.eks. insektspisende fugler. Vi finner forskjellige former for mimikry mange steder i naturen, bl.a. hos sommerfugler, men kanskje spesielt i botanikken hvor ufarlige planter etterligner de giftige i utseende. Teorien om organismers mimikry ble fremsatt i 1862 av den britiske naturforskeren Henry Walter Bates.
Foto: Snipen, Finsrud 2009
Gulhåret rovflue
Lat. Laphria flava
Familie: Rovfluer - Asilidae
En av Norges ca. 20 rovfluearter, og i tillegg blant de aller største av dem. De voksne rovfluene er skikkelige jegere som livnærer seg av andre insekter, gjerne større enn dem selv. Noen har teknikker omtrent som en fluesnapper hvor de sitter og venter på at et bytte skal komme forbi, for så å kaste seg ut i lufta og angripe. Den sprøyter inn en gift som lammer og løser opp byttet før den fortærer det.
Gulhåret rovflue er ganske vanlig i Sør-Øst Norge, og den trives best i tilknytning til skog. Den (etter)ligner en humle eller bie, noe som gir den beskyttelse fra f.eks. fugler. Dette kalles vernelikhet, eller mimikry. I motsetning til våre andre rovfluer finnes Gulhåret rovflue også på Vestlandet.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Blomsterfluene er en del av de tovingene jeg prøver å ta bilder av når vær og vind tillater det. Dette er vanskelig friluftsfotografering, så alt blir ikke like bra. I tillegg er mange av disse vanskelige å artsidentifisere sikkert, men jeg har skaffet meg god litteratur og begynner å bli mer komfortabel med hvordan jeg skal gå frem.
Det finnes veldig mange forskjellige arter. Fotodokumentasjon er det viktigste akkurat nå, så går jeg gjennom bildene etterhvert som tiden tillater det. Bildet viser fire av artene jeg fant i hagen en junidag.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Svart kjølsnegl
Lat. Limax cinereoniger
Svart kjølsnegl tilhører lungesneglene blant de landlevende sneglene. Den forveksles ofte med svart skogsnegl, men det finnes kjennetegn som skiller artene ganske greit. Svart kjølsnegl har alltid en tydelig "kjøl" langs midten av bakkroppen (foten). Toppen av denne kjølen vil vanligvis være litt lysere enn resten av kroppen. Denne kjølen har ikke svart skogsnegl. Svart kjølsnegl er tydelig tofarget på undersiden av foten, hvor det vil være en langsgående lysere stripe på midten (se bilde nederst til venstre). En slik farge vil vanligvis ikke svart skogsnegl ha. Åndehullet (pustehullet) er også forskjellig plassert hos de to artene. Hos svart kjølsnegl sitter det bakenfor midten av forkroppen (kappen), som man kan se av bildet nederst til høyre. Hos svart skogsnegl sitter åndehullet foran midten av kappen.
Svart kjølsnegl trives best i tilknytning til skog og forskjellige typer utmark, og er ikke regnet som skadedyr for hager eller dyrket mark. Skulle du få besøk i hagen er det bare å la den krype videre.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Har du sansen for å se småfuglene plaske og kose seg i hagen din og samtidig kanskje en gammel parabolskjerm til overs? I løpet av de siste 25 åra er det nødt til å ha blitt produsert paraboltallerkner i store mengder. Nå er det kanskje på tide å tenke alternativt gjenbruk for noen av disse? Hvorfor ikke da lage et fuglebad til hagen, til glede for store og små i sommervarmen.
Det kalde været har bremset mye av hageaktiviteten denne våren. Jeg liker å få en tidlig start, men etter å ha opplevd både snø og kuldegrader om hverandre var det ikke annet å gjøre enn å vente tålmodig. Vente... og vente. Senest for et par dager siden forsvant nåla igjen under null og to tomatplanter fikk frostskader både på fingre og tær. Men nå ser det endelig ut til at alle nåler peker den rette veien. Det har blitt varmere for hver dag og fugleunger, vårblomster kryper frem en etter en, og ikke minst grillen, og tordenvær, sånn omtrent annenhver dag.
Etter å ha levd hele livet til nå under vannflata er denne øyenstikkeren snart klar for et nytt og annerledes liv på vingene. Fra vannet krabbet den seg opp i vegetasjonen for å finne en egnet plass til det som skulle skje. Vel fremme festet den seg til en stengel og det gamle skinnet begynte å sprekke opp. Sakte men sikkert kravlet det en "ny" øyenstikker ut. Og her henger den altså for å tørke litt, mens det gamle skallet henger igjen.
Det er slutten av mai, og en av mine sangerfavoritter er tilbake. Eller egentlig er det to gulsangere som synger fra løvtrærne her for tiden. Med alt fra skjærende toner til vakker fløyting skiller den seg godt ut fra resten av sangerne. Gulsangeren er kjent for å herme andre fugler. Ikke rart det kommer mange slags lyder fra det nebbet da.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Kamuflasjeteltet har vært lite brukt så langt i år, men denne dagen satte jeg det opp langs beitekanten ned mot skogen. Her er det stedvis litt fuktige omgivelser med diverse løvtrær, gras og ikke minst insekter. Den gamle dreneringsgrøfta som går langs beitene er delvis gjengrodd, og vannansamlingene bidrar til en viktig og næringsrik biotop for stort og smått. Dette er en veldig bra miks for insektspisende fugler som finner mer enn nok mat og skjulesteder.
Vendehals
Lat. Jynx torquilla
Eng. Eurasian Wryneck
Vendehals er en særegen fugl som regnes blant spettefuglene, men skiller seg fra de andre på en god del områder. Den hakker blant annet ikke ut eget hull og klatrer ikke som de andre spettene med støtte av stjerten mot trestammen. Også flukten er mer lik en spurvefugl. Den spraglede og vatrede fjærdrakta gir meget god kamuflasje, og den kan være vrien nok å få øye på. Favorittføden er maur. Den bruker derfor en del av tiden på bakken under næringssøk.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Grønnspett
Lat. Picus viridis
Eng. Green Woodpecker
Ikke langt unna ser det ut til at et grønnspettpar er i full gang med vårens hekkeaktiviteter. Hunnen holdt seg "innendørs" da jeg tok dette avstandsbildet. Grønnspetten er forholdsvis sky og liker dårlig for nærgående folk på denne tiden. Hannen på bildet holdt på med næringssøk og vakthold, spesielt var det en del innpåslitne kaier som skapte uro og problemer.
Steinskvett
Lat. Oenanthe oenanthe
Eng. Northern Wheatear
I det siste har det vært en del steinskvetter å se. Trolig har pløying og omlegging av beiter resultert i god mattilgang for disse fuglene, samtidig som de fleste nok venter på bedre vær slik at de kan komme seg videre. Steinskvetten overvintrer i Afrika, som de fleste andre i fluesnapperfamilien. Den hekker helst i steinete landskap, på fjellheier, eller i beitemark med f.eks. steingjerder eller røyser.
Foto: Snipen, Finsrud 2010
Steinskvett er oppført i Norsk Rødliste over arter som står i fare for å dø ut i Norge. Den er i kategorien NT (nær truet), krit. "A", sterk populasjonsnedgang.
Gulerle
underart: såerle, thunbergi
Lat. Motacilla flava
Eng. Yellow Wagtail
Under våronna dukket en gulerle opp. Denne typen gulerle kalles også såerle, og den holdt seg som regel rundt traktoren mens jeg jobbet på jordene. Der jaktet den etter alt mulig spiselig som kom opp i dagen sammen med linerler, fiskemåker, hettemåker, steinskvetter og andre fuglearter.
