Foringsbrettet mitt er et ganske stort og åpent brett. Det krever litt mer rengjøring og snømåking enn et brett med tak, men det er fort gjort og lite arbeid sammenlignet med tiden jeg bruker på fuglekikkinga.
Fordelen med store matfat er at det ligner litt på bakkeforing, og mange fugler setter pris på det. Samtidig blir det mindre krangling om maten, og det er lettere å fotografere fugler som besøker brettet. Det er også vanskeligere for katter å snike seg innpå uten å bli oppdaget.
Jeg hører i blant at folk som mater fugler ikke liker at kråkefuglene tar det meste av maten på brettet. Det kan jeg godt skjønne. Nøtteskrike og skjære tømmer fort brettet om de får muligheten. For å unngå mye av problemet med dette gjør jeg et par småting. Jeg tar meg tid til å skjære brødterningene og annen fuglemat i veldig små biter. Det gjør det mer tidkrevende for kråkefuglene å ta maten til seg. For det andre legger jeg bare ut passende dagsrasjoner, og jeg oppholder meg som regel i nærheten av brettet en stund etter at maten er lagt ut. Siden kråkefuglene er langt mer sky enn småfuglene kommer de ikke til brettet før en god stund etter at jeg har gått.
At de er såpass sky utnytter jeg også på en annen måte. På det åpne brettet legger jeg alltid forskjellige, naturlige ting som store greiner, stubber, eller en mosegrodd stein. Jeg bytter ofte på hva jeg legger på, gjerne med et par dagers mellomrom. Småfuglene bryr seg lite om dette, men kråkefuglenes innebygde skepsis slår inn. De bruker lang tid på å vende seg til de nye elementene før de blir trygge nok til å entre matfatet. Da bytter jeg om på tingene igjen. Dette utligner skjevheten i matinntaket, samtidig som at alle fuglene må jobbe litt for maten.
På bildet har jeg lagt på en stor bit av en skjevvokst gran. Den er med på å skape et fint og naturlig miljø, samtidig som den holder nøtteskrike og skjære i sjakk for en liten stund. På brettet legger jeg som regel ut variert frøblanding som inneholder solsikkefrø, havre, hirsefrø o.l., sammen med brødbiter, litt overmoden frukt og annet jeg kan avse som fuglene tåler.
Foto: Snipen, Finsrud 2010