Granmeis
Lat. Parus montanus
Eng. Willow Tit
Granmeisen trives godt i blandingsskogen her i nærheten av bekken. Den kommer mer enn gjerne til vinterforingsplassene mine, der den også er veldig lite sky. Om sommeren er den mer anonym og forsvinner helst lenger inn i skogen for å hekke. Reiret hakker granmeisen stort sett ut selv, vanligvis i en tynn og litt morken løvtrestamme. Jeg har ikke hatt granmeis i noen av fuglekassene mine.
Granmeisen har et nokså stort hode med fyldig nakke. Drakten er gråbrun og skittenhvit med svart hette og smekkeparti. Den kan lett forveksles med løvmeis, og selv for erfarne fuglekikkere kan det være krevende å se forskjell i felt. Den beste måten å skille disse to artene på er å lære seg lydene/sangen.
Det finnes også forskjeller i fjærdrakten som kan avgjøre om det er en granmeis eller en løvmeis, men de er ikke alltid absolutte. Granmeisen har på den ellers brungrå, sammenlagte vingen et kontrasterende lyst felt langs armsvingfjærene. Dette vises tydelig på bildet mitt. Men hos voksne fugler om sommeren kan dette feltet være ganske slitt og utydelig. Samtidig kan enkelte løvmeiser i fersk drakt på høsten ha en antydning til lyse armsvingfjærkanter. Den svarte hetten hos granmeis er generelt noe mattere enn hos løvmeis, samtidig som smekkepartiet i gjennomsnitt er noe større og litt mer utflytende hos granmeisen.
Antallet granmeis er forholdsvis stabilt på vinterforingen min. Jeg har gjennomsnittlig 8-10 eksemplarer her gjennom vinteren. Hos meg foretrekker de solsikkefrø, nøtter, og brød fremfor meiseboller og spekk.
Foto: Snipen, Finsrud 2010